Av Hildegunn Guddal Svensson

Åpningstale Forventning  Hå gamle prestegard, 7. november 2009

Med utstillingen Forventning her på Hå gamle prestegard, er det andre gang Ingunn Bakke og Sidsel Palmstrøm stiller ut sammen. Selv om de viser separate verk, finnes slektskap, blant annet i deres felles holdning til begrepet tid. For dette er langsomhetens kunst. Tålmodighetens kunst. Omhyggelig nøyaktighetsarbeid som beveger kunstnerne inn i det meditativt beroligende. Inn i en sammenhengende rytme - i kontrast til et moderne hit-og-dit-liv, fullt av avbrudd og korte intervall. Her omformes sekunder, minutter og timer til løkker, tråder og søm på silke, bomull og lin. Det er tidkrevende, men som Leonardo da Vinci sa det; tiden strekker til for den som bruker den.

En annen felles tråd er den hvite. For både Ingunn og Sidsel toner ned paletten og forsøker å få oss til å finstille sansene – sirkle dem inn mot de hvite nyanser, mot den hvite renhet, stillhet og varhet. Men midt i dette lavmælte, univers høres kunstnernes personlige, insisterende og poetiske refleksjoner over fortid og samtid, følelser og erfaringer.

Det er inspirerende å se denne utstillingen, og jeg vet dere to er opptatt av det som skjer i møtene mellom med kunstverk og betrakter – så her kommer mine møter.

Ingunn Bakke arbeider med geometriske former i repetisjon og struktur, og hun er opptatt av det universelle som ligger i disse formene – og hvordan de kan skape mening også i vår tid.

Rosett - Å sentrere vår adspredthet, består av to verk. Tittelen har Ingunn hentet hos filosofen Mikkel B. Tin og den beskriver ikke bare de ferdige kunstverkene, men også prosessen fram mot dem. I Tins bok De første formene. Folkekunstens abstrakte formspråk viser han at urformene som sirkelen og kvadratet uttrykker opplevelsen av en grunnleggende orden i verden, en iboende måte for menneskene til å orientere seg på i det store kosmos. Sirkelen som møter firkanten. De fire verdenshjørner. De fire himmelretninger. De fire årstider.

Og som en diptyk samtaler Ingunns to rosa rosettbilder. Samtalen plasserer meg midt i et mangetydig meningsunivers. Jeg ser forbløffet og fascinert på sirklenes vandring inn og ut av hverandre, rosettenes transparens og dybde - kompleksiteten. Jeg ser labyrintiske buer og konsentriske sirkler. Kaos og oversikt. Sentrum og periferi. Evigheten uten ende og begynnelse. Meridianer og livslinjer, finmasket nett. Svake skygger og tråder i dyp, synes å sveve inn og ut som lette pust over silkeflaten. Solskiver og solens reise over himmelen. Her er rosettvinduets masverk transformert til florlett blonde. Her er liv som rakner, men også en fortelling om at løse tråder kan bli til nytt liv. Og teknikken? Digitalt tegnede millimeterstreker trykket ut på silke. Dét er eksperimentelt og virtuost.

I silkepute med voggesong benytter Ingunn tekst på tekstil – og knytter an til hustavlens serie med små bilder bygget over hverdagens visdomsord. Voggesangen av Frederico García Lorca og gjendiktet til nynorsk av kunstnerens søster Tove Bakke, er visualisert gjennom trådbokstaver. Silkeputen er stor, myk og varm, for lita jente eller liten gutt. Men tryggheten blander seg med en sorgvakker sårhet. Les selv og bli berørt. Taking pictures is for me a way of touching someone – a form of tenderness, sa fotografen Nan Goldin.

I Ingunns polstrede rom blir du grepet av et taktilt begjær. Gå inn og opplev forandringen. Hvordan kjennes det? Trygt, klaustrofobisk, tett eller lett? Frykt eller fritt. Vakkert, stygt, stygg-vakkert?

Sidsel Palmstrøm arbeider med objekt og tekstile skulpturer. Hun kombinerer eldre håndverksteknikker som broderi og hekling med bruksting. Slik gir hun liv til hverdagslivets ready-mades og lokker fram historier disse tekstilene skjuler.

Verket Forventning: Gamle kjøkkenhåndklær er rekkevis og stramt montert. På hvert av dem finner vi broderte "monogram", små ord - men store følelser, krevende relasjoner og sterke forventninger. Det oppstår et spill mellom form og innhold. Først de vakre teksturvariasjoner, så leder ordene deg videre – og du begynner å rekonstruere dine egne minner, skape dine egne assosiasjoner. Jeg opplever Forventning som et konseptuelt, eksistensielt og åpent verk der betrakteren får en stor betydning. Så gå å utforsk dette mellomrommet. Her er erkjennelser vi alle lagrer på. Og med Sigrid Undsets ord; Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.

Så er det herreskjortene da. En gang brukt – nå estetisert i montre av glass. Vasket, strøket, brettet, omhyggelig stablet og bundet sammen av hvite bånd med tekstene: Ømhet, taushet og lindring. Her skjuler det seg fortellinger om parforhold, om kjønnsrollemønster (rekk opp hånden dere kvinner som i dag bruker mange timer pr. uke på å stryke herreskjorter...). Men her er også kjærlighetens mange fasetter og utfordringer, gjemt. Skriv disse tekstilene inn i ditt liv. Se hvilke svar du får...

Rosefat, er et verk som iscenesetter rommet og går i sterk dialog med omgivelsene, både inne og ute. I vinduskarmen med havutsikt ligger et gammeldags rosefat, servise hos en gammel grandtante kanskje. Fatet er heklet inn i duken som igjen er montert som et slør utover gulvet. Kvinnene hjemme samles til kaffe og kaker, hekler, snakker, tier, titter ut, venter, kommer de ikke snart? Kan det ha skjedd noe? Havet gir og havet tar. Tittelen Kvinners venten fra Ingmar Bergmans film, slo meg da jeg så dette. Her opplever jeg drag av nostalgi og spor av kvinnenes sosiale posisjon - den gang. Hvor mye lengsel, lidelse, håp, bønn og ømhet ligger det ikke i kvinners hekletøy? Å hekle betød å bøte på, reparere, helbrede, berolige. Jeg tolker dette verket også som en hommage til kvinnenes lojalitet og barmhjertighet. Og for øvrig – det å være ventet, er vel en gave, og den er tidløs.

Verket Samtale. Velbekomme! Vær så god sitt ned, knytt følelsesmessige bånd. Sitt ansikt til ansikt. Her kreves åpenhet og tilstedeværelse. Her er alle likeverdige, like verdige. Samtalen fenger - og den fanger. For ikke alle samtaler er like lette. Det vet vi. Igjen skaper Sidsel en mørkere undertone, en ambivalens. Men når det blir for alvorlig, da kan humor virke forløsende, for:

Gudinnen Venus, som en gang steg opp av havet – hun er jo fortsatt ikke tørr!

Unnskyld – en annerledes tørkeholder. Ja, med humor kan man si svært mye alvorlig, ektefølt og inderlig... Vi har nok alle noe å be om tilgivelse for.

Som utstillingens crescendo henger Ingunns monumentale Påfugl der. Igjen et digitalt fremstilt mønster, basert på solsikkekjernens struktur, og trykket på silkesateng. Sirkelen er nå satt i en kraftig roterende bevegelse. Her er sug inn og flukt ut, i en pulserende spiral som åpner seg opp som en strålende vifte av bringebærrøde sirkler som kan ligne på litt av hvert... Gå også nært og få med deg glansen og glitteret i silken – vakkert som krystallstøv.

Så, ta i mot Ingunn og Sidsels kunst. Og helt til slutt: Den italienske filosofen Mario Perniola hevder at lengsel etter skjønnhet er en viktig bevegelse ved vår tid. Skjønnheten er overhistorisk og klassisk hevder han – og dét synes jeg også kommer til uttrykk i denne utstillingen. En hyllest til behovet for å forskjønne tilværelsen, men også til å forstå den, forbedre den og leve i den på godt og vondt. Utan skönhet lever människan icke en sekund, skrev dikteren Edith Södergran.

Gratulerer med dagen!

Hildegunn Guddal Svensson